TuristTid i Johannesburg

 

Apartheidmuseet

På søndag var vi turister i Johannesburg. Turen begynte med Apartheid museet, invitasjonen var lokkende: «Apartheid er akkurat der det hører hjemme, - på et museum».. På selve museet var det i anledning Nelson Mandela sin bortgang en stor Mandela utstilling.

 

 

Det var rørende og sterkt å bli enda bedre kjent med en mann som har betydd så mye for så mange. Jeg har alltid beundret Mandela, og sett han som en frontfigur og leder for de svarte i kampen for rettferdighet og likhet, men det er jo her i Sør-Afrika hans lidelse og kamp utformet seg. Utstillingen var sterk, og absolutt en hyllest til en stor mann.

 

 

Videre hadde Apartheid museet en permanent utstilling som var en stor kontrast til andre museer og utstillinger jeg har besøkt. Selve inngangen var, for å illustrere segregeringen delt i «non-whites» and «whites», og vi ble tilfeldig plukket ut til å gå inn den ene eller andre døren.

 

Jeg kan ikke forestille meg hvordan det var å være svart, og å bo i Sør-Afrika under segregeringen, utstillingen gav et innblikk i dette.. Men som hvit, blond, nordmann med et kanskje litt for naivt blikk på ondskap var dette en sterk opplevelse. Utstillingen var pakket med illustrasjoner av vold og grusomheter i både filmer, bilder og klipp i en helt usensurert form. Virkelighetens verden kan være brutal…

..men i Nelson Mandelas egne ord kan en si at «Education is the most powerful tool to change the world»..

Det var uansett godt å gå ut derfra, etter mye nye inntrykk, og tenke at dette er historie, verdens virkelighet er nå bedre.. ?

Soweto

 

Vi hadde en slags bismak i munnen da vi dro videre til Soweto. Bydelen er som mange kanskje vet en av byområdene (townships) som apartheidstyret bygget for å huse de svarte som den gangen ikke fikk lov å bo hvor de ville, men kun i spesifikke tildelte områder. Navnet er rett og slett en sammentrekning av South Western Townships.

 

 
 
 
 
Det var en slags ydmykhet i gruppen vår som altså kom rett fra Apartheidmuseet og skulle på sykkeltur i Soweto… men vi ble møtt med åpne armer på «Soweto backpackers» hvor vi fikk lunsj, sykkel og guide.

 

 

Turen gikk rundt i flere deler av byen, og vi fikk både se nye moderne hus og struktur på gatene, og eldre, fattigere områder. Vi var jo en stor gruppe syklende turister av forskjellige hudfarger og nasjonaliteter, men gjestfriheten blant de innbyggerne vi møtte på bar kun preg av at dette var en kuriositet mer enn noe annet.. Alt i alt var turen til Soweto en fantastisk opplevelse, en herlig blanding av musikk, sang, glede og frihet i sterk kontrast til apartheidmuseet.

 

 I morgen forlater vi Johannesbburg, og reiser til Zanzibar! ... samtidig reiser Lars og barna fra Norge. Jeg gleder meg utrolig til å se de igjen, og til å endelig starte

Vårt år på Zanzibar!

Johannesburg

Første stopp på reisen til Zanzibar er Johannesburg. Oppholdet på Zanzibar utveksling med Fredskorpset, og i den anledning blir jeg altså sendt på et 2 ukers opphold i Sør-Afrika med et kurs skreddersydd for å forberede meg best mulig på det kommende året.

 

Fredskorpset er den norske statens organisasjon for utveksling av personell, og det er en mye større organisasjon enn det jeg innbilte meg. På forberedelseskurset her i Johannesburg er vi omtrent 50 kandidater som skal utveksle, for det meste til eller fra Afrika.

 

 

 

I møte med andre personer som skal utveksle lærer vi om hverandre, av hverandre. Vi knytter kontakter, og deler både utfordringer av global og lokal karakter, samt erfaringer. Vi har jobbet i grupper og diskutert og lært om makt, kommunikasjon, kulturelle forskjeller og likheter.

 

 

Southern Masked-Weaver, en nydelig flittig
fugl som sees både titt og ofte på Indaba...
Angivelig en "sommer" fugl, men selv om vi fortsatt
har august, og vinter, er den daglig observert
og i ferd med å bygge reder i trærne (bildet til venstre).

Kurset har vært interessant og lærerikt, og jeg har allerede lært nye ting om meg selv! Jeg trodde egentlig at jeg var åpen og fordomsfri, men her har vi utfordret oss selv og vårt syn på verden og jeg har visst noe å lære jeg også.. Heldigvis har det vært mye humor i gruppene, latter og lek har i hvert fall vist seg å være en universell isbryter!

 

 
 

 

 

Kurset holdes i Sør-Afrika som syntes å være et slags Europeisk samfunn i Afrika, og som en av våre forelesere så fint presenterte: «the only «Africa» to South Africa is in the name», det er nok noe i dette, men historien her er en ganske annen...

Rammen rundt kurset har i hvert fall vært fredelige omgivelser på Indaba hotell, og her kan en bli bortskjemt med en service og luksus som en kanskje vil lengte tilbake til når hverdagen igjen kommer tilbake..

 

 

 

Forberedelser, - når er man nok forberedt?

Når er man nok forberedt?

Jeg husker ikke hvor lenge vi har ønsket og drømt om å reise til Zanzibar, nå er vi endelig klar!

Hele familien Arnestad skal ut på et eventyr. Et helt år blir vi borte, og vi har planlagt for det meste… med en viss grad av sentimentalitet kan jeg vel si at vi sannsynligvis har forberedt oss litt «i hjel»… OG vi er så klar! Tror vi har vært klar lenge…

Først var det søknadsprosess og usikkerhet om jeg fikk stillingen, så stormende jubel, deretter klump i magen og alvorsprat med « skal vi virkelig gjøre dette»? Dernest planlegging. Hva skal vi ha med? Hva skal vi gjøre på? Hva vil vi oppleve? Hva med skolen til barna? Hva med bil, hus, økonomi? Vaksiner? Visum? Språk?

Alt i alt har det vært en travel tid fra mars til nå, men på ett eller annet vis har ting ordnet seg.

 

Er barna nok forberedt?

Vaksiner er satt og, og tårene har trillet for hvert stikk de har fått. Victoria påstod i barnehagen at hun hadde fått «hull i armen», og før siste time i reisepoliklinikken på Haukeland var det plutselig ingen som gledet seg til å reise til Zanzibar lenger..

Heldigvis gruer de seg foreløpig ikke til å gå på engelsk skole, tvert imot gleder de seg stort til «å gå på en skole med svømmebasseng», som Benjamin så fint fortalte.

 

Har vi husket alt?

 
 


Huset vårt i Luren er ribbet, og alle våre personlige eiendeler er pakket i banankasser og stuet bort. Koffertene er pakket til 22,9kg, alle og enhver..dvs alle vi har lov å ha med,6stk kofferter… også to ekstra selvfølgelig!

 

 

 

 

Vi har delt ut klemmer og tørket tårer. Det blir mange kjære venner vi kommer til å savne, men vi har forsøkt å bruke sommeren til å skape gode minner. Også har vi tatt litt ekstra bilder av ting vi kanskje vil savne.. alt fra utsikten fra terrassen, til Benjamin sin fuglekasse.. og endelig, NÅ…

- er vi klar for Zanzibar!

 

Nå begynner det!

Familien Arnestad flytter rett og slett til Zanzibar for ett år. Jeg skal jobbe på Mnazi Mmoja Hospital, og Lars skal være husfar. Barna våre Benjamin, snart 7år, og Victoria, snart 5 år, skal gå på International School of Zanzibar. Sammen håper vi å samle minner for livet. Vi er en familie som er veldig glad i å ta bilder, og vi tenkte å dele noen av disse, og sammen med litt tekst sende noen «reisebrev» hjem som kan gi et blikk inn i vårt Afrika-eventyr.