Reisebrev fra sykehuset!

 Reisebrev

Teksten og de fleste av bildene i dette innlegget er skrevet som reisebrev til medisinsk avdeling ved Haukeland og sendt hjem til påske. Det gir ett lite innblikk i arbeidet vi gjør her på Zanzibar og kan kanskje være med på å inspirere andre til å reise utenlands for å jobbe! 

 

 

-Om arbeidet og livet på Zanzibar

Tenk deg at du står opp om morgenen, det er nydelig blå himmel, solen skinner, det er 27 grader ute. Gresshoppene synger, og fuglene kvitrer. Det er midtvinters, men det er ingen mørketid eller slaps. Klokken er 7, og du tusler til bilen i sandaler. Solbrillene er allerede på når du går ut døren og solen slår deg i øynene. Du skal på jobb. Du trenger ikke måke, eller skrape is av bilden, den står klar, sammen med flere av dine Haukeland kolleger som du car-pooler med.

Praten er lystig i bilen, hva gjorde dere i helgen? Har dere badet? Fant dere en ny strand? Var det fint å snorkle der? Kjøreturen til sykehuset tar bare 15min, og tankene om dagens arbeid begynner å komme etter hvert som vi nærmer oss…

Hva skjedde med den pasienten i seng 4 med magesmerter, ble det gjort ultralyd? Får vi svar på blodprøver i dag på den andre pasienten med icterus? Og hun jenten med hjerneblødning, kom nevrokirurgen for å se på henne? Husker du den pasienten fra igår med TB mistanke? 

Vi er to leger fra Haukeland som har reist til Zanzibar for å jobbe i et år. Vi har utvekslet gjennom et prosjekt som er et samarbeid mellom Haukeland medisinsk avdeling, avdeling for internasjonalt samarbeid og Fredskorpset. Samtidig som vi dro til Zanzibar har to helsearbeidere fra Zanzibar utvekslet til Haukeland. 

 

 

Vi kom til Zanzibar sammen med familiene våre i september 2014. Elinor har med seg mann og 3 barn i alderen 11,13 og 17 år, og Marianne har med seg mann og 2 barn som er 5 og 7år gamle. Vi bor begge i samme oppgang på Haukeland House på Zanzibar. Huset er bygget inne på et område som tilhører College of Health Science, og drives av Haukeland Sykehus. Dette området er som en forstad utenfor selve Zanzibar by, og her får en tak i stort sett det en trenger i hverdagen.   

 

Alle barna fra Haukeland House går på International School of Zanzibar som er like i nærheten av der vi bor. Dette skoleåret har det vært 7-9 barn fra huset som går på den internasjonale skolen.  All undervisning er på engelsk og følger Britisk curriculum. Vi er svært fornøyd med skolen!

 

Sykehuset vi jobber på heter Mnazi Mmoja Hospital (MMH). Sykehusområdet ligger nydelig til med utsikt mot det indiske hav. Det består av flere små hvite murbygninger i tradisjonell Zanzibar stil. På sykehusområdet er det alltid et yrende liv. Når vi kommer kjørende møtes vi hver dag av et fargerikt menneskemylder av aktivitet både utenfor og innenfor portene og på gårdsplassen.

 

Sykehuset har ca. 550 senger, og en betydelig poliklinisk aktivitet. Medisinsk avdeling består av to avdelinger. Den ene avdelingen er for kvinner, og har ca. 40 senger, mens den andre er for menn, og har ca. 30 senger. Avdelingene ligger adskilt i to forskjellige etasjer. Kvinnene er øverst, i 4 etasje med en fantastisk utsikt utover havet.

 

 

Avdelingene består av store saler med alt fra 7 til 30 senger per sal. Det er luftig med stor takhøyde, men med lite privatliv. Hygienen er en annen enn det vi er vant til hjemmefra. Temperaturen ligger rundt 27-34grader hele året, og luftfuktigheten er tropisk som klima generelt rundt 70% hele året gjennom… selvfølgelig høyere i regntiden.

Dagens arbeid starter oftest med at vi går visitt sammen med 1-4 turnusleger, noen ganger også med en ass.lege, men de er ofte opptatt på poliklinikkene om formiddagene. Her er vi og alle ass. legene på medisinsk avdeling fotografert.

Zanzibar er en vakker øy og omgivelsene rundt oss er nydelige. Kontrasten er stor fra vår fritid til opplevelsene i vår hverdag. Arbeidet kan være utfordrende av flere årsaker, vi har allerede vært på Zanzibar i et halvt år, og det er tid for noen refleksjoner.

 

 

Kan man forsvare å bruke masse resurser på å sende leger fra HUS til Zanzibar? Er det egentlig bra for medisinsk avdeling på HUS? Og sist, men ikke minst: Er det bra for helsevesenet/samfunnet på Zanzibar at vi er her?

 

 

 

 

 

 

Det er vanskelig å beskrive, men hverdagen, temperaturen, luftfuktigheten, luktene, lydene, alle omgivelsene er svært annerledes enn de vi er vant til fra Norge. Vi må innrømme det: det var en ganske sjokkartet opplevelse å begynne å jobbe på Mnazi Mmoja Hospital. Etter Fredskorpsets kurs i Sør-Afrika følte vi oss så godt forberedt som man være uten å ha jobbet i Afrika før. Likevel, i møte med virkeligheten på sykehuset blir kontrastene mellom helsevesenet i Afrika og Norge så veldig tydelige. Kontrastene mellom resurser er slående. Verden er urettferdig!

 

 

Kvinnen på 28 år med slimhinneblødning, slapphet og feber. Hun hadde i utgangspunktet kun råd til utredning med et blodutstryk (5 kr). Det tolket vi som sannsynlig leukemi. Vi fikk gjort videre utredning som Hb på 2, TPK 10, LPK 80. Det finnes ingen mulighet for kreftbehandling her og vi henviste henne derfor til Dar es Salaam (ca 2 timer med båt). Noen uker senere hørte vi at hun fortsatt var på Zanzibar. Familien hadde ikke råd til sende henne til Dar for behandling. De hadde ingen kjente de kunne bo hos.

Kvinne 50 år. Kjent astma. Innlagt med flere eksaserbasjoner de siste månedene. Døde i armene våre en morgen på post forrige uke med akutt respirasjonssvikt etter å ha ligget alene hele natten uten å få inhalasjoner fordi forstøverapparatet (som HUS hadde donert til avdelingen uken før) var ”borte”. Vi behandlet med de midlene vi kunne: hydrokortison, Mg SO4 infusjon, Aminophyllin og fikk lånt et forstøverapparat. NIV og intubasjon er ikke tilgjengelig.

Det er så lett å ta for gitt de privilegiene vi har som nordmenn. Vi har verdens største sikkerhetsnett: Staten, kommunen, NAV, helsevesenet, forsikringer. Hvis noe skjer vet vi at vi tas vare på. Det er lett å glemme hvor spesielt dette er for vår del av verden.

 

Som leger har vi i Norge også privilegier vi sjelden tenker på. Materielle hensyn er oftest underordnet når vi utreder og behandler pasienter.  Vi kan bruke så mange plasthansker, bandasjer og venefloner vi trenger. Vi kan bestille de blodprøvene vi mener er nødvendig + noen flere bare for å være sikker. Medisinrommet er stappet med alt vi trenger av medikamenter for å behandle våre pasienter, og skulle det være at vi en dag manglet noe vi trengte, så kan vi vandre over gangen til naboavdelingen og låne til i morgen.

Her i Afrika må vi prioritere. Pasientene våre har kun en begrenset sum med penger og vi må bestemme hva som er mest nødvendig av utstyr vi trenger, og hvilke utredning og/eller behandling vi må prioritere for hver enkelt pasient. Vi blir tvunget til å gjøre prioriteringer som vi slipper å forholde oss til hjemme. Etiske dilemmaer er alltid er en del av legearbeidet her i konteksten av ressursmangel blir det enda tydeligere.

Det er utfordrende å være lege her, men vi føler at vi lærer enormt mye. Medisinsk sett er det en ”safari”. Sykdomsspekteret vi møter er helt usortert, veldig variert, og vi ser endestadier av sykdommer vi kjenner, men ser sjeldent hjemme..

På den andre side ser vi omsorgen, varmen og tilstedeværelsen som de pårørende har for sine nærmeste. Det er alltid minst en pårørende tilstede for hver pasient.  De vasker, steller og mater sine syke med en selvfølgelighet vi har til gode å se i Norge. Hjemme kan man noen ganger få inntrykk av at det oppfattes som en menneskerettighet å slippe å pleie sine gamle og syke.

Menneskene på Zanzibar har mange problemer og utfordringer, men ensomhet, mangel på vennlighet og empati er ikke blant dem.

Så for å summere opp: Vi opplever at vi lærer enormt mye både medisinsk og medmenneskelig ved å jobbe her. Dette håper vi kommer pasientene våre hjemme i Norge til gode etterhvert.  Helsevesenet her på Zanzibar og i Afrika generelt har store utfordringer. Om Haukeland Universitetssjukehus innsats her er med på å løse utfordringene er det for tidlig å si noe om. Det kjennes meningsfullt å jobbe her. Vi bidrar direkte til å bedre enkeltpasienters helse og er med på å redde liv.

 

 

Vi har hatt besøk av kolleger som har brukt overlegepermisjon på MMH, og vi håper det er flere som benytter seg av denne muligheten. Nå er også fredskorpsstillingene for neste år utlyst. Dersom dere er eventyrlystne og klare for et utfordrende og lærerikt år så anbefales dere på det varmeste å søke!

De aller beste hilsner fra medisinsk avdelings to Afrika korrespondenter:

Elinor Chelsom Vogt og Marianne Reimers Arnestad