Hvordan lage Chapati..? (Sometimes it DOES take a rocket scientist!)

Idag har jeg lært noe nytt, og det har vært så kjekt. Hannah har snakket med en lokal dame som lager kjempegode Chapati. Hun selger de på et lite utsalg i nærheten av der vi bor. Sammen med Melissa og Elinor ble jeg med hjem til denne nydelig damen for å lære å lage min favoritt Swahilirett, Chapati.

Vi hadde avtalt å møtes på en lokal butikk, og ble derfra geleidet gjennom denne porten, over en eng og inn i en bakgård.

I denne bakgården bor Mama Souali sammen med hennes mann, hennes 6 barn og hennes søster.

Der bor også en hund, en katt, noen høns, en hane og masse små kyllinger.

 

Vi ble altså invitert inn i hjemmet, til familien hennes, hvor vi satt oss ned ute under åpen himmel på gardsplassen for å lære denne kokkekunsten en gang for alle.

 

Det var jo helt klart at de nok syntes vi var litt rare som var fire voksne kvinner, som ikke kunne dette fra før, så hele familien i alle aldre var tilstede for å nyte dette synet...  

 

 

Og selvfølgelig for å komme med gode råd!

Noen med litt større skepsis enn andre selvfølgelig.. 

Så, hvordan lager man Chapati?

Man setter seg godt til rette under Zanzibar himmel, så varmer man litt vann, over bålet, selvsagt. Deretter varmer en litt olje over bålet... Så har man hvetemel og litt salt i bakebollen, og blander dette.

 

Hannah ble umiddelbart satt i arbeid med å elte.. Så ble litt kokende varm olje tilsatt og arbeidet inn i deigen.

Hun jobbet intensivt med deigen, og klarte å lage en deigklump i sånn trolldeig-aktig konsistens..

Deretter ble vi alle satt i sving med å lage små runde boller.

 

Hun fant så frem en liten kjevle, og en slags trekrakk som ble brukt til å kjevle ut Chapatiene på.

Det skal nevnes at noen var flinkere enn andre til å kjevle Chapatier :)

... jeg er nok naturtalent da jeg høstet hurrarop og applaus for min første Chapati!

Stekingen er selvfølgelig også på samme bålet, i en jerngryte...

... og trikset for å få den så god ligger i den siste tilsettingen av olje som blir gjort helt mot slutten av stekingen!

Nå kan jeg det.. Lage Chapati, det er jo kjekt.. Men det som idag nesten var enda kjekkere var å komme hjem til Mama Souali og hennes nydelige familie. 

Det var en så positiv opplevelse, så anderledes, og hyggelig. Jeg er helt rørt av gjestfriheten og åpenheten... og min første "hjemmelagde" Chapati kommer jeg ALDRI til å glemme!

Reisebrev fra sykehuset!

 Reisebrev

Teksten og de fleste av bildene i dette innlegget er skrevet som reisebrev til medisinsk avdeling ved Haukeland og sendt hjem til påske. Det gir ett lite innblikk i arbeidet vi gjør her på Zanzibar og kan kanskje være med på å inspirere andre til å reise utenlands for å jobbe! 

 

 

-Om arbeidet og livet på Zanzibar

Tenk deg at du står opp om morgenen, det er nydelig blå himmel, solen skinner, det er 27 grader ute. Gresshoppene synger, og fuglene kvitrer. Det er midtvinters, men det er ingen mørketid eller slaps. Klokken er 7, og du tusler til bilen i sandaler. Solbrillene er allerede på når du går ut døren og solen slår deg i øynene. Du skal på jobb. Du trenger ikke måke, eller skrape is av bilden, den står klar, sammen med flere av dine Haukeland kolleger som du car-pooler med.

Praten er lystig i bilen, hva gjorde dere i helgen? Har dere badet? Fant dere en ny strand? Var det fint å snorkle der? Kjøreturen til sykehuset tar bare 15min, og tankene om dagens arbeid begynner å komme etter hvert som vi nærmer oss…

Hva skjedde med den pasienten i seng 4 med magesmerter, ble det gjort ultralyd? Får vi svar på blodprøver i dag på den andre pasienten med icterus? Og hun jenten med hjerneblødning, kom nevrokirurgen for å se på henne? Husker du den pasienten fra igår med TB mistanke? 

Vi er to leger fra Haukeland som har reist til Zanzibar for å jobbe i et år. Vi har utvekslet gjennom et prosjekt som er et samarbeid mellom Haukeland medisinsk avdeling, avdeling for internasjonalt samarbeid og Fredskorpset. Samtidig som vi dro til Zanzibar har to helsearbeidere fra Zanzibar utvekslet til Haukeland. 

 

 

Vi kom til Zanzibar sammen med familiene våre i september 2014. Elinor har med seg mann og 3 barn i alderen 11,13 og 17 år, og Marianne har med seg mann og 2 barn som er 5 og 7år gamle. Vi bor begge i samme oppgang på Haukeland House på Zanzibar. Huset er bygget inne på et område som tilhører College of Health Science, og drives av Haukeland Sykehus. Dette området er som en forstad utenfor selve Zanzibar by, og her får en tak i stort sett det en trenger i hverdagen.   

 

Alle barna fra Haukeland House går på International School of Zanzibar som er like i nærheten av der vi bor. Dette skoleåret har det vært 7-9 barn fra huset som går på den internasjonale skolen.  All undervisning er på engelsk og følger Britisk curriculum. Vi er svært fornøyd med skolen!

 

Sykehuset vi jobber på heter Mnazi Mmoja Hospital (MMH). Sykehusområdet ligger nydelig til med utsikt mot det indiske hav. Det består av flere små hvite murbygninger i tradisjonell Zanzibar stil. På sykehusområdet er det alltid et yrende liv. Når vi kommer kjørende møtes vi hver dag av et fargerikt menneskemylder av aktivitet både utenfor og innenfor portene og på gårdsplassen.

 

Sykehuset har ca. 550 senger, og en betydelig poliklinisk aktivitet. Medisinsk avdeling består av to avdelinger. Den ene avdelingen er for kvinner, og har ca. 40 senger, mens den andre er for menn, og har ca. 30 senger. Avdelingene ligger adskilt i to forskjellige etasjer. Kvinnene er øverst, i 4 etasje med en fantastisk utsikt utover havet.

 

 

Avdelingene består av store saler med alt fra 7 til 30 senger per sal. Det er luftig med stor takhøyde, men med lite privatliv. Hygienen er en annen enn det vi er vant til hjemmefra. Temperaturen ligger rundt 27-34grader hele året, og luftfuktigheten er tropisk som klima generelt rundt 70% hele året gjennom… selvfølgelig høyere i regntiden.

Dagens arbeid starter oftest med at vi går visitt sammen med 1-4 turnusleger, noen ganger også med en ass.lege, men de er ofte opptatt på poliklinikkene om formiddagene. Her er vi og alle ass. legene på medisinsk avdeling fotografert.

Zanzibar er en vakker øy og omgivelsene rundt oss er nydelige. Kontrasten er stor fra vår fritid til opplevelsene i vår hverdag. Arbeidet kan være utfordrende av flere årsaker, vi har allerede vært på Zanzibar i et halvt år, og det er tid for noen refleksjoner.

 

 

Kan man forsvare å bruke masse resurser på å sende leger fra HUS til Zanzibar? Er det egentlig bra for medisinsk avdeling på HUS? Og sist, men ikke minst: Er det bra for helsevesenet/samfunnet på Zanzibar at vi er her?

 

 

 

 

 

 

Det er vanskelig å beskrive, men hverdagen, temperaturen, luftfuktigheten, luktene, lydene, alle omgivelsene er svært annerledes enn de vi er vant til fra Norge. Vi må innrømme det: det var en ganske sjokkartet opplevelse å begynne å jobbe på Mnazi Mmoja Hospital. Etter Fredskorpsets kurs i Sør-Afrika følte vi oss så godt forberedt som man være uten å ha jobbet i Afrika før. Likevel, i møte med virkeligheten på sykehuset blir kontrastene mellom helsevesenet i Afrika og Norge så veldig tydelige. Kontrastene mellom resurser er slående. Verden er urettferdig!

 

 

Kvinnen på 28 år med slimhinneblødning, slapphet og feber. Hun hadde i utgangspunktet kun råd til utredning med et blodutstryk (5 kr). Det tolket vi som sannsynlig leukemi. Vi fikk gjort videre utredning som Hb på 2, TPK 10, LPK 80. Det finnes ingen mulighet for kreftbehandling her og vi henviste henne derfor til Dar es Salaam (ca 2 timer med båt). Noen uker senere hørte vi at hun fortsatt var på Zanzibar. Familien hadde ikke råd til sende henne til Dar for behandling. De hadde ingen kjente de kunne bo hos.

Kvinne 50 år. Kjent astma. Innlagt med flere eksaserbasjoner de siste månedene. Døde i armene våre en morgen på post forrige uke med akutt respirasjonssvikt etter å ha ligget alene hele natten uten å få inhalasjoner fordi forstøverapparatet (som HUS hadde donert til avdelingen uken før) var ”borte”. Vi behandlet med de midlene vi kunne: hydrokortison, Mg SO4 infusjon, Aminophyllin og fikk lånt et forstøverapparat. NIV og intubasjon er ikke tilgjengelig.

Det er så lett å ta for gitt de privilegiene vi har som nordmenn. Vi har verdens største sikkerhetsnett: Staten, kommunen, NAV, helsevesenet, forsikringer. Hvis noe skjer vet vi at vi tas vare på. Det er lett å glemme hvor spesielt dette er for vår del av verden.

 

Som leger har vi i Norge også privilegier vi sjelden tenker på. Materielle hensyn er oftest underordnet når vi utreder og behandler pasienter.  Vi kan bruke så mange plasthansker, bandasjer og venefloner vi trenger. Vi kan bestille de blodprøvene vi mener er nødvendig + noen flere bare for å være sikker. Medisinrommet er stappet med alt vi trenger av medikamenter for å behandle våre pasienter, og skulle det være at vi en dag manglet noe vi trengte, så kan vi vandre over gangen til naboavdelingen og låne til i morgen.

Her i Afrika må vi prioritere. Pasientene våre har kun en begrenset sum med penger og vi må bestemme hva som er mest nødvendig av utstyr vi trenger, og hvilke utredning og/eller behandling vi må prioritere for hver enkelt pasient. Vi blir tvunget til å gjøre prioriteringer som vi slipper å forholde oss til hjemme. Etiske dilemmaer er alltid er en del av legearbeidet her i konteksten av ressursmangel blir det enda tydeligere.

Det er utfordrende å være lege her, men vi føler at vi lærer enormt mye. Medisinsk sett er det en ”safari”. Sykdomsspekteret vi møter er helt usortert, veldig variert, og vi ser endestadier av sykdommer vi kjenner, men ser sjeldent hjemme..

På den andre side ser vi omsorgen, varmen og tilstedeværelsen som de pårørende har for sine nærmeste. Det er alltid minst en pårørende tilstede for hver pasient.  De vasker, steller og mater sine syke med en selvfølgelighet vi har til gode å se i Norge. Hjemme kan man noen ganger få inntrykk av at det oppfattes som en menneskerettighet å slippe å pleie sine gamle og syke.

Menneskene på Zanzibar har mange problemer og utfordringer, men ensomhet, mangel på vennlighet og empati er ikke blant dem.

Så for å summere opp: Vi opplever at vi lærer enormt mye både medisinsk og medmenneskelig ved å jobbe her. Dette håper vi kommer pasientene våre hjemme i Norge til gode etterhvert.  Helsevesenet her på Zanzibar og i Afrika generelt har store utfordringer. Om Haukeland Universitetssjukehus innsats her er med på å løse utfordringene er det for tidlig å si noe om. Det kjennes meningsfullt å jobbe her. Vi bidrar direkte til å bedre enkeltpasienters helse og er med på å redde liv.

 

 

Vi har hatt besøk av kolleger som har brukt overlegepermisjon på MMH, og vi håper det er flere som benytter seg av denne muligheten. Nå er også fredskorpsstillingene for neste år utlyst. Dersom dere er eventyrlystne og klare for et utfordrende og lærerikt år så anbefales dere på det varmeste å søke!

De aller beste hilsner fra medisinsk avdelings to Afrika korrespondenter:

Elinor Chelsom Vogt og Marianne Reimers Arnestad

TuristTid -Sea Cliff

Steder å besøke på Zanzibar..

-Sea Cliff-

Vi fortsetter litt med å gjøre turistting... så her kommer enda et sted som er verdt å besøke.. enda et hotell som her blitt gjenganger for familien Arnestad! Sea Cliff er et hotell som det tar oss alt fra 30-45min å kjøre til.. kommer litt ann på om vi finner veien med en gang eller ikke...

Vi blir jo tilstadighet stoppet i politi, eller militærkontroller og det er stort sett en kort affære siden  vi ikke har overlast, bilen ikke er stjålet, er forsikret, og Lars har papirene sine i orden (dvs Zanzibar førerkort).

Ja, for norsk førerkort med alle sine internasjonal-lignende inskripsjoner på baksiden er IKKE GODKJENT på Zanzibar! Så enten må du ha et godt gammeldags INTERNASJONALT FØRERKORT (som er en slags liten papirbok med alle mulige verdensspråk i), eller må du ha et Zanzibar førerkort. Fordi vi ikke hadde peiling på dette før vi reiste har vi selvfølgelig ikke med oss internasjonalt førerkort, og dermed har Lars måtte finne ut av byråkratiet her og få seg Zanzibar førerkort.. Selvfølgelig atter en gang med GOD hjelp av Torbjørn, som selv har klatret over gjerder for å finne rette kontoret..

Gang nr. to som vi skulle til Sea Cliff forsøkte vi å kjøre "alene" det vil si at vi ikke hadde "førerbil" foran, men rett og slett begav oss ut på den Zanzibarske landeveien helt alene.. eller ikke helt alene, vi hadde Melissa og Torbjørn på telefonen minst 5-6 ganger på veien..

 

Også var det disse kontrollene da, vinke-vinke, inn til siden, noen menn i uniform med minst et gevær, ned med vinduet og høflig hilse.. På Zanzibar er det standard at en tar litt tid til hilsning først, og denne spesifikke gangen foregikk hilsningen på Swahili siden jeg allerede hadde vært på språkkurs og greier. Så var det tid for førerkortet.. Men det hadde ikke min gode mann med seg denne gangen.. mye leting i diverse vesker, lommer, hanskerom.. men alle visste det uunngåelige, at førerkortet lå hjemme.

Da forsøkte selveste Swahili-eksperten Marianne seg på en ny setning om sykehus og arbeid og vips så var det ingen problem i hele verden og vi kunne enkelt og greit kjøre videre!

Vi har etter hvert funnet ut at Zanzibar faktisk er veldig lett å fotografere.. det er jo både vakre og spennende ting alle veier, så det blir en del bilder etter hvert. Ganske mange solnedganger faktisk, det er lett å la seg rive med når en bor i Paradis...

Hotellet ligger som navnet så vidt røper; på en klippe. Helt ut mot havet. Det er som flere steder på Zanzibar ikke like enkelt å komme seg uti vannet hvis man absolutt skal bare i sjøen, men på Sea Cliff har de dog flere forskjellige basseng og "importert" sand rundt bassengene som skaper en særdeles hyggelig atmosfære.

 

Dersom en vil ut i sjøen for å bade er det en kort spasertur ut på Pier'en hvor det er trapp ned til havet. Her kan man også snorkle rett fra trappen og utover dersom man ønsker det.

 

 

Hotellet er jo nydelig, og utstyrt med det meste en trenger, pluss litt til, dessverre er ikke servicen slik en regner med at det skal være på et 5stjerners resort, og vi blir stadig skuffet over dette når vi reiser hit. Vi har likevel valgt å reise hit ved flere anledninger i håp om at "denne gangen" blir det en mer hyggelig atmosfære.. stedet er jo så vakkert! Vi kommer nok til å reise hit igjen, men kun fordi vi har mulighet til å ri her. Det er altså stall på hotellet, og selv om vi faktisk ikke har gjort det ennå så må det være helt fantastisk å ri avgårde langs stranden når det er lavvann... Det er flere av de andre familiene fra Haukeland House, både store og små, som har vært på ridetur og det ser bare ut som et eventyr når de rir avgårde.

 

 

TuristTid - Kizimkazi

Steder å besøke..

-Kizimkazi-

 

 

Nå har vi etter hvert vært på "alle kystene" av Zanzibar, og vi kan ennå ikke si at vi har bestemt oss for hvilken som er "den beste", men et sted som vi hele tiden kommer tilbake til er Kizimkazi. De første gangene vi var der var det som et pustehull i en veldig travel hverdag. Det var stille og fredelig, utenfor sesongen, og vi hadde hotellet for oss selv..

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Dette ble jo umidddelbart et favoritt sted og vi har fortsatt å dra tilbake hit med jevne mellomrom, og etter hvert tatt med oss flere og flere av våre gjester.
 

Hotellet som vi alltid bor på heter Swahili Beach Resort. Det er som flere andre hotell bestående av små bungalows spredt over et stort område innkranset i en velstelt hage.. også ligger det rett ved stranden.

 

 

Når det er høyvann og blåser litt står vannet inn mot muren og opp på trappen mot hotellet, men når det er stille og lavvann kan du gå lange turer utover stranden.

Victoria og Benjamin og meg har gått på mange "utflukter" utover stranden når det er lavvann. Da danner korallene små basseng eller akvarier med eksotiske fisk i alle mulige farger, og det er mye spennende å se på, og dersom en blir lei av å se på skjell og sjøstjerner, sjøpølser, krabber og Nemo-fisk kan en bare finne seg et ekstra stort basseng og bade litt..

 

Vi har alltid på oss badesko når vi går slik utover, når vannet er krystallklart og stranden er hvit som på bildet over er det jo lov å ta de av, men en god regel er at barna skal ha på seg badesko, det er veldig ondt å trakke på en kråkebolle eller et skjell med skarpe kanter.. og det er ikke alle skjellene som er helt ufarlige å trakke på heller...

 

Vi har stort sett vært i Kizimkazi utenfor turisttiden og det som har overveldet oss her mer enn andre steder det er freden. Det er lite folk på stranden, absolutt ingen andre turister, og vi får stort sett gå alene. Av og til kommer det lokale folk og vil prate med oss, og det er alltid hyggelig, og ikke påtrengende sånn som en kan oppleve andre steder.

En av gangene vi var der var det en slags lokal tilstelning ute på sandbanken og da strømmet det til med festkledde mennesker fra alle kanter, men før vi fikk summet oss til å gå å se hva som pågikk forsvant alle sammen ut i noen båter.

Det er egentlig utrolig mye spennende å finne på i Kizimkazi. Lars har vært ute og dykket flere ganger og det ligger et veldrevet dykkesenter vegg i vegg med hotellet. Det er dessuten nydelig å snorkle "rett fra stranden", eller en kan dra 10min ut i båt fra stranden og snorkle og finne korallrev.

 





Første gangen vi kom til Kizimkazi ble vi møtt med denne utsikten.. Solnedgangen tok pusten fra oss der vi kom, litt heseblesende fra Stone Town, rett etter jobb og skole og en hektisk hverdag. I tillegg hadde vi kjørt akkurat sånn passe feil, i bilen vår som var en senket 7-seter av ett eller annet slag , og som ikke hadde dempere.. Vi var mørbanket og akkurat sånn passe småsulten og sliten..

Å nyte denne solnedgangen med de beste 3 menneskene en vet om--, i et par og tyve grader Celsius etter en særdeles utfordrende arbeidsdag, er god medisin..



Denne første turen vår var også midt i Frangipani blomstringen.. så disse pitoreske velduftende blomstene er jo nå fotografert i alle verdens vinkler..

..Også måtte vi jo pynte oss litt før vi gikk for å spise middag, og da klarte jeg å snike meg til dette nydelige bildet av Victoria med ekte blomsterpynt i håret!

 

 Det er helt klart at vi kommer til å ta mange turer til Kizimkazi, og dette er absolutt et sted vi ønsker å vise frem til våre gjester når de kommer på besøk... Neste tur er allerede bestilt og i julen skal vi reise hit med mormor og moffe når de kommer på besøk!